Da har jeg endelig for første gang i mitt liv truffet min storesøster i Colombia for første gang.Sitter igjen og er egentlig ikke helt sikker på hva jeg føler. Det er vel en blanding av glede, sinne og frustrasjon.
Jeg har en utrolig hyggelig, gjestfri og raus familie som ikke har noen ting men deler det lille de har. Og de har ventet lenge på at jeg skal komme, og jeg føler med virkelig ønsket og velkommen <3
For min nevø Winstons lille datter så trodde hun at hun fikk en levende Rapuntzel på besøk. Den dukke hun ikke hadde, for disse menneskene hadde ingen ting. En fotball og et hode av en Mikke mus figur var alt barna hadde av leker. Så en Rapuntzel og litt flere leker må sende til Barranquilla, de fortjener så mye mer <3
Jeg trodde jeg hadde sett slummen på mine reiser til Colombia før, men det hadde jeg ikke før jeg besøkte min kjære familie. Mine to hunder sover bedre om natten en det min søster gjør. Jeg må bare finne en måte å hjelpe på, selv om jeg ikke har noen stor lønn <3
Skammer meg så utrolig over hva min far ikke gjorde. Han kunne sent noen kroner vær måne uten at det hadde gjort noe for han, men nei da 🙁 Han brydde seg ikke om datteren han etterlot i Colombia.
Men jeg skal ikke glemme min familie,hjelpe med det lille jeg kan er bedre en ikke å hjelpe.
Endelig har jeg møtt min søster og hennes barn, og det skal ikke være siste gangen <3
xoxo Jacqueline
