Er egentlig så takknemlig for at jeg fikk være med på at de skrev min historie.Selv om de skrev der jeg så under intervjuet så ble det litt annerledes å se det skrevet med andres penn :)Herre gud at jo og gråt en tåre når jeg les om da jeg hentet urnen til pappa hjem.Var da mer rart enn trist egentlig,for spørsmålet om jeg ville ha en pose har brent seg inn som om det var en liter melk jeg skulle ha med hjem.
Dette blir litt som å se på meg selv og min historie fra en litt annen kant :)Det er kanskje noe vi burde gjøre av og til ta non skritt tilbake å se på oss selv.Noen av oss vil nok se at det er ting som bør justeres litt på,men først og fremst må man være villig til og være å ærlig seg selv for den man er. Det føler jeg at jeg har nå,sett meg selv og min historie fra litt avstand 🙂
xoxo Jacqueline