Når jeg tenker meg om så var vel min far strengt talt innvandrer.Kom til Norge å ble sammen med min mor,og så kom jeg.Han jobbet fra dag en og betalte skat,fikk ikke noe gratis fra staten da, hvis du ville komme til Norge måtte du jobbe.Og det gjorde han til den dagen han gikk av med pensjon.Følte aldri at han ble diskriminert på noen måte heller her i den lille bygda vær heller tror jeg.Jeg opplevde det aldri på annen måte en at jeg var hun med det rare navnet.
Men dessverre er det blitt sånn at i mitt voksene liv så får jeg merke det mer og mer.Blir så rart for meg og måtte presisere i søknader at jeg snakker flytende Norsk,jeg som er født her. Oppvokst med min Norske familie,og kan ikke annet en Norsk og Engelsk som alle andre nordmenn.Men jeg forstår jo at det ikke er en selvfølge at personer i Norge med rare navn ikke kan snakke Norsk alle sammen.
Og dessverre er jeg redd for at det ikke blir noe enklere å være en av de Norske med utenlandsk med tiden.Det har jeg egentlig ganske stor forståelse for når man leser i media om alle som strømmer over grensen til Norge for å leve på systemet.Må nok bare venne meg til at med navnet mitt så vil jeg nok være en av dem som muligens ikke snakker Norsk.Gjør det dessverre ikke lettere når man prøver å søke jobb 🙁 men for de som kjenner meg så er jeg jo typisk Norsk med blodklubb og pinnekjøtt som favoritter 🙂
xoxo Jacqueline
