Sakte men sikkert

Mor er nå hos sin fysioterapeut Arne 1 til 2 ganger i uken, og har vært det siden oktober 2015. Er jeg blitt mye bedre ut av det, nei ikke mye men litt. Ikke så mye at jeg vil si dette har hjulpet meg noe særlig, så jeg må sakte men sikkert begynne å trene mer hjemme også for å se om det hjelper. Hjelper det ikke på smertene i kroppen så kan jeg i det minste komme til å bli sprek da 🙂 Her må man jo sette alle kluter til for å se. Har kommet inn i en fin rytme på at jeg får dårlig samvittighet hvis jeg ikke trener litt en dag, så da er jeg vel på rett tur. Målet får være å holde på det ut dette året så får vi se da :-)))))

Tror neppe denne dama blir å se joggende etter veien :-)) Men gjør det jeg orker å ser at det faktisk blir mer og mer. Litt hver dag er bedre enn ikke noe, og det ble nytt hull i belte <3

xoxo Jacqueline

 

2 kommentarer
    1. Nå er jeg litt sliten, og kom på en ganske traumatiserende opplevelse, fra da jeg var barn.
      Jeg har tidligere skrevet om, på bloggen, at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, flytta fra Sætre, til Nevlunghavn, våren 1975, (må det vel ha vært).
      Det året jeg fylte fem år.
      (Noe jeg gjorde 25. juli 1975, da).
      Men året før.
      Så kjørte jeg og mora mi, (Karen Ribsskog), og søstera mi, (Pia Ribsskog), og stefaren vår, (Arne Thormod Thomassen), fra Larvik, for å besøke Ingeborg og Johannes, på Sætre da.
      Jeg tror det må ha vært det året jeg fylte fire år.
      Og jeg skulle bo på rommet til onkel Martin.
      Jeg krabba under senga der, og sånn, og fant et kronestykke og en femti-øring.
      Noe som var ganske mye penger, for en fire-åring, i 1974.
      Og jeg spurte, om jeg kunne få de pengene.
      Jeg spurte bestemor Ingeborg da.
      Og de fikk jeg vel.
      Og på søndagen, da vi skulle kjøre tilbake til Larvik.
      Så fikk mora mi, Karen Ribsskog, vår stefar da, Arne Thormod Thomassen, til å stoppe, i en kiosk, i en trebygning, like ved byggefeltet, på Sætre, hvor bestemor Ingeborg og bestefar Johannes bodde da.
      Og da gikk jeg inn i kiosken, og stilte meg i køen.
      Men de som betjente, i kiosken, de bare ignorerte meg.
      I 15-20 minutter kanskje.
      Mens alle de andre der gikk forbi meg i køen.
      Ingen spurte meg hva jeg skulle ha.
      Før mora mi kom inn der, etter 15-20 minutter, og klagde på de i kiosken.
      Men jeg ‘frøys’ jo liksom, og fikk liksom sjokk da.
      Av den her utfrysinga og ignoreringa og mobbinga.
      Eller hva man skal kalle det.
      Så jeg ble vel aldri den samme, glade gutten, igjen, etter dette.
      Men men.
      Jeg har tenkt seinere, om f.eks. bestemor Ingeborg, har prata ‘dritt’ om meg, til noen i den kiosken, (kanskje gjennom noe Johanitterorden-bekjentskap), og fått de til å ‘kødde’ med meg.
      Kanskje bestemor Ingeborg syntes det var dårlig oppførsel av meg, at jeg krabba rundt og fant mynter på rommet til onkel Martin, (som ikke var hjemme da), og skulle straffe meg, på en ondskapsfull måte, gjennom noe nettverk, ved å lage noe plott, og gå bak ryggen på meg?
      Jeg husker at bestemor Ingeborg, (og også bestefar Johannes vel), på Sætre, kunne sitte og observere, (ganske nøye vel), hvordan jeg og min søster Pia, ville leke, sammen med en gutt, på vår alder, (vi var vel kanskje 2-3-4 år da), som av en eller annen grunn var der.
      Så dette var et ubehagelig ‘flash-back’, å få nå, det er helt sikkert.
      Jeg lurer på hva som kan ha fått de som jobba i den kiosken, til å være så ondskapsfulle?
      Det var ihvertfall rimelig forfærdelig å bli ignorert på den måten.
      Det var jeg ikke vant til, fra da jeg handla karameller, (til 10 øre), i butikkene, på Østre Halsen, osv., husker jeg.
      Så folk var kanskje mer jævlige/ondskapsfulle i Sætre?
      Det er nok ikke umulig.
      Eller hva dette kan ha kommet av.
      Så en advarsel for folk som er fra Sætre, i Hurum, det synes jeg nok kanskje er på sin plass.
      (Etter å ha fått det ganske så fæle ‘flashback’-et her nå).
      Men men.
      Så sånn er nok det.
      Så vi får se hva som skjer.
      Vi får se.
      Mvh.
      Erik Ribsskog
      [email protected]

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg