Etter og ha kommet i kontakt med min søster og funnet ut at hun ikke har et så bra liv så har jeg tenkt mye på hva jeg har. Og at man bør sette mer pris på det, og det er det nok mange med meg som bør gjøre. Vi som er så heldige å ha det meste her i livet, men er ofte misfornøyde allikevel. Og ikke minst må vi sette mer pris på menneskene rundt oss som vi bryr oss om, og som bryr seg om oss. For det er ikke alle som har foreldre og familie som bryr seg heller, det har min søster smertelig fått erfare. Pappa brydde seg aldri, hennes mor eller bestemor har heller ikke vært der så mye for henne. Vi må sette pris på og vise at vi bryr oss for vi vet jo ikke hvor lenge vi noen av oss er her.
Alle har vi våre små og store problemer, og mange va de er vel luksusproblemer. Men hvis vi fokuserer litt mindre på oss selv og åpner våre hjerter litt mer for andre så tror jeg at vi vil få det bedre med oss selv. Vår misnøye med at vi ikke mestrer godt nok og det er nok i mange tilfeller bare tull, for vi er bra nok. Vi sliter oss ut mange av oss med og konkurrere med oss selv, stiller for høye krav. Vi må rett og slett lære og være mer fornøyd med oss selv, for andre er nok fornøyd med det vi presterer og den vi er. Vi må slutte å være så selv destruktive vi som egentlig har det så bra.
Min oppfordring til alle er å gå litt i seg selv og sette litt mer pris på det vi har, og vise glede og takknemlighet over det 🙂
Xoxo Jacqueline