Nei det gjør det ikke, jeg blir bare mer og mer irritert på min far selv om han har vært død en stund nå. Etter å ha lært min søster og hennes barn og kjenne så føler jeg bare mer og mer aggresjon ovenfor den mannen. Når du så fullstendig kan gi blaffen i ditt egent barn blir jeg kvalm.
Jeg har hat en helt fantastisk barndom, bortskjemt , masse fine gaver fra pappa. Men hva med min søster i Colombia som ingen viste noen ting om. hun fikk ikke noe hun, Og hun tenkte det mye mer enn meg. For hun levde unner fattig kår i Colombia og fikk ikke noe av pappa. Ikke en ganga og vedkjenne seg at hun var der.
Bitter ja, men ikke på mine egne veiene. Jeg har jo hat det bra, men jeg er det på min søsters veiene. Hun vil så gjerne at jeg forteller henne om han og hvordan han var, ja hva skal jeg si, får jo ikke sakt så mye heller for pappa lært meg jo aldri og snakke Spansk. Men jeg håper at jeg klarer å lære så mye at vi kan snakke litt sammen når vi en dag får muligheten til å møtes. Det blir jo når jeg en dag får muligheten til å dra tilbake til Barranquilla, i hennes situasjon er det jo ikke mulig for henne å komme hit. Men jeg kan ikke annet enn tro at vi søstrene en dag skal kunne møtes og gi hverandre en stor klem. Jeg vet hun venter veldig på og få møte meg nå, hun trengte jo litt tid.
Jeg håper at en da jeg blir i en posisjon så jeg kan gjøre noe for Ana for og veie litt opp for det pappa ikke gjorde for henne.
Jeg fikk hentet pappa hjem til Norge og gravlagt han her hvor jeg bor, men det er en grav jeg nå knapt orker å gå forbi. for ikke en gang på sitt dødsleie kunne han være ærlig og fortelle meg det jeg hadde spurt om i alle år. Men nå er sannheten kommet frem, og det er jeg så uendelig glad for. Jeg har fått en fantastisk Colombians familie <3
xoxo Jacqueline