Når man har nådd mål man har satt seg så må det vær lov og feier, klappe seg selv litt på skulderen og si “nå har du vært flink “.Og det skal jeg nå, for første delen av et stort mål er nå nådd 🙂
Ja jeg har nå kommet opp til resultatet 50 % flytende Spansk på kurset jeg tar. Målet mitt er jo og mester dette språket som min familie snakker, og min far aldri lærte meg. Jeg syntes selv jeg har vært flink som har oppnådd dette på under et år. Føler jo at det helt sikkert hadde vært enklere å lære som barn, men har jobbet hardt og det har gitt resultat. så nå skal jeg lene meg tilbake og feir for det syntes jeg at jeg fortjener nå:-)
Jeg må si jeg har vært så heldig som hadde en bestemor som lærte meg og bli venn med symaskinen. Har også arvet interessen for gardiner av henne 🙂 Hun sa alltid at man kan si mye om menneskene som bor i et hus av gardinene de har, og jeg vil si meg enig med henne der 🙂
Så vips en time med symaskin hygge så hadde jeg nye gardiner på mors stue, selvgjort er velgjort 🙂 Og så får jeg de som jeg vil ha dem, litt gammelmodig stil.
Jeg skulle nok likt meg på 1800 tallet for elsker gamle møbler og tunge gardiner, hadde ikke hatt noe i mot og traske rundt i lang kjole heller jeg :-))))
Etter den tragiske bortgangen til komiker Åsleik Engmark så begynner man og tenke litt over livet. Han og jeg var like gamle, bare 51 år. Ja jeg sier bare for jeg føler meg ikke gammel, det er alt for tidlig og forlate denne jord. Og der ser vi hvor lite vi vet om hvor lenge vi får bli på denne jord, så vi må ikke glemme å leve mens vi er her.
Ta vare på menneskene rundt og ikke henge oss opp i bagateller og tull, for plutselig så er det for sent og rette opp det man har trodd man hadde årevis på og gjøre. Vi utsetter ting vi gjerne vil gjøre, for det passer ofte bedre litt om en stund når barna er store elle hva det enn må være vi bruker som unnskyldning mange av oss.
.
Nå når jeg ser hvordan man lever og nyter livet i andre kulturer så har jeg virkelig lært noe. Om vannet flommer inn så lar de seg ikke stresse nevneverdig av det, mat og hygge må man jo ha for det. Man må bli flinkere her til og sette pris på det man har, leve livet og nyte være en dag. Og ikke minst blåse i hva naboen og alle andre syntes, men leve livet SITT som man ønsker. Husk vi lever bare en gang, og ingen vet hvor lenge det skal vare.
Etter og fått kjennskap til at min søster lever i fattigdom i Colombia så har jeg begynt å tenke på hvordan vi har det i Norge. Og jo da vi har det her også blant våre. Det er nok flere etnisk norske som ikke har det så bra heller. Jeg kjenner til flere barnefamilier som må få hjelp med mat hos organisasjoner som deler ut.
Hørte en reklame på radioen for et salgs sted som lød ” hjelp jeg har fått en sort telefon og vil ha en hvit, få en ut på salg fortest mulig ” dessverre er dette tilfelle i noen tilfeller. Sier litt om hvordan noen av oss er blitt. Utakknemlighet og luksus sykdommer er blitt helt greit.
De som er i denne situasjonen er fornøyde med i heletatt og ha en telefon. Vi som har det bedre må lære våre barn at det er ikke alle som har det så bar. Men tror nok at det er bedre og være bant de som setter pris på det lille har. Luksus sykdommen er ikke bar, og blir mer og mer akseptert. Her må vi virkelig gjøre noe for de som lider av denne sykdommen vil få store problemer med og klare seg i yrkeslivet, Blir ødelakte av snillisme, motstand gjør deg sterk.
Mor gleder seg til i morgen for da går turen inn til Lillestrøm på SMAK 2017. Så det blir nok en interessant opplevelse for mor, med smaking på mye god mat og drikke 🙂
Så ut å spise 6 retter med gode kollegaer, så mor er ganske sikker på at dette blir en fin dag 🙂 Er jo ikke så rart at jeg gleder meg, dette blir jo en drømme dag 🙂
Etter og ha kommet i kontakt med min søster og funnet ut at hun ikke har et så bra liv så har jeg tenkt mye på hva jeg har. Og at man bør sette mer pris på det, og det er det nok mange med meg som bør gjøre. Vi som er så heldige å ha det meste her i livet, men er ofte misfornøyde allikevel. Og ikke minst må vi sette mer pris på menneskene rundt oss som vi bryr oss om, og som bryr seg om oss. For det er ikke alle som har foreldre og familie som bryr seg heller, det har min søster smertelig fått erfare. Pappa brydde seg aldri, hennes mor eller bestemor har heller ikke vært der så mye for henne. Vi må sette pris på og vise at vi bryr oss for vi vet jo ikke hvor lenge vi noen av oss er her.
Alle har vi våre små og store problemer, og mange va de er vel luksusproblemer. Men hvis vi fokuserer litt mindre på oss selv og åpner våre hjerter litt mer for andre så tror jeg at vi vil få det bedre med oss selv. Vår misnøye med at vi ikke mestrer godt nok og det er nok i mange tilfeller bare tull, for vi er bra nok. Vi sliter oss ut mange av oss med og konkurrere med oss selv, stiller for høye krav. Vi må rett og slett lære og være mer fornøyd med oss selv, for andre er nok fornøyd med det vi presterer og den vi er. Vi må slutte å være så selv destruktive vi som egentlig har det så bra.
Jag har sittet noen dager å prøvd å fordøye det livet min søster har, og kjenner jeg blir mer og mer sint og frustrert. Sint for at vi sitter her og klager over våre luksus sykdommer og problemer. De fleste av oss vet ikke hva det vil si og sulte, ikke vite hvordan vi skal klare å skaffe met til våre barn. Og disse barnene spiser det de får servert, men det er nok ikke alltid det er mat igjen til mor.
Vi kjørte gjennom et fattig strøk når vi var i Colombia med min datter Elena, det gjorde et sterkt inntrykk på henne. Dette var ikke direkte slum men et fattig strøk og hun sa ” dette skulle alle ha sett, for nå ble det plutselig så virkelig. Kan ikke skru over på en annen tv kana for dette er her, og det er sterkt å se.
Det gikk to små jenter 10 årsalderen å så lyse vakre Elena, stoppet opp for det er ikke sikkert de noen gang hadde sett et så lyst menneske. Yadira gikk inn og fant to skiver brød til jentene, for en glade og takknemlighet hos disse to. Slik har nok mine nevøer og nieser hat det.
Her sitter vi med mer mat enn vi greier eller vil spise. Grei vi kan ikke sende overskuddet ned, men vi bør i det minste være takknemelie for det vi har. Det finne faktisk de familiene i Norge som sliter med å sette met på bordet hver dag. Mange som burde skamme seg over sin egoistiske oppførsel, burde heller være takknemelige for at de har all den mat de måtte ønske og tak over hodet.
Min far sa alltid at vi måtte spise opp maten for vi måtte tenke på de sultene barna i Afrika. Hva om han hadde tenkt litt på sin datter i Colombia. Et par hundrelapper i måneden hadde ikke ruinert vår familie ! Kan ikke si annet enn at jeg skammer meg i dag over det som ikke ble gjort for henne. Hadde bare ikke egoismen kommet først, men vi andre viste jo ikke. Hadde vi gjort det så hadde tin vært annerledes for henne. Men jeg får håpe jeg kan gjøre en forskjell nå 🙂
Min gode snille datter Shari gjør en forskjell, hun har fadderbarn i Colombia og bidrar til at et menneske får det litt bedre her i livet. Det koster henne mye mindre enn en tur ut på byen 🙂
